Tidlige år

Helt siden 20-30-tallet har folk valfartet til Kongstind for en tur i fjellet, og gjerne en morsom tur ned også. Men aktiviteten i Kongstind ble etterhvert mer organisert. I 1930 ble det montert opp dommerbu og hopp, og en hoppbakke ble plutselig tilstede på Solsida. Denne ble brukt flittig, og det er mange historier å spore tilbake til bruk av denne bakken og navnet Premiebakken.

På slalåmsiden ble det først vekket interesse for sporten på 30-tallet. Harald Kosmo kom hjem fra Nordfjordeid etter skolegang, og også det som etterhvert ble kjent som Strynfjellrennet. Med sine erfaringer og opplevelser hadde han mye å fortelle og forklare, og å lære bort, til sine venner og bekjente. Dette ble den store starten på alpint i Svolvær, og i hele Nord-Norge. Med instruksjonsbok sto Harald i Premiebakken og lærte sine venner hvordan man skulle svinge, stoppe og kjøre. Fra hoppsiden av bakken kunne de jo telemarksvingen, men så skulle man svinge med bena parallelt, og for å starte ble den kjente plogen brukt. Jo mer de trente, jo kortere ble plogfasen, og innlæringen via plog og plogsving til stemsving gikk følgende: «Stem opp, stem ut og tyngda over». Dette og en skikkelig rytme gjorde underverker etterhvert. Staur ble lagd av småtrær, og satt opp til porter som en del av treningen.

I førkrigstiden ble det ikke arrangert offisielle renn i Nord-Norge, og under krigen ble ikke noe organisert idrett utøvd. Men selvom det ikke ble utøvd idrett, så var valfarten til Kongstind stor i helger og på fridager. SIL hadde egne treninger i svingteknikk, og på fjellet kunne man møte folk med SIL-merket, og derfra spørre og få svar om svingteknikk og videre oppfølging.

 
Etter krigen ble det første nord-norske mesterskap arrangert i Svolvær i 1947, og det ble sakte men sikkert starten på en enorm slalåminteresse i Svolvær, som etterhvert fikk igang heis og et helt anlegg. I dette første mesterskapet for Nord-Norge presterte en Svolværing å bli første mann til mål, og dermed Nord-Norsk mester i slalåm for herrer. Johan Berg var hans navn. På damesiden vant Turid Korgen fra Narvik, og arrangør Svolvær IL hadde stor suksess med mesterskapet.

I 1952 ble det montert opp en ganske så simpel heis ved siden av Premiebakken, som startet på kulen og endte på toppen av henget på Solsida. Denne innretningen var bare en vaier som man hektet en gaffel på, og man holdte seg i et tau bundet til denne gaffelen.

Pomaheisen gjør inntreden i Kongstind

I 1970 ble den første skikkelige heisen montert, Poma var navnet på leverandøren på hele heissystemet. Det er lett å gjenkjenne Pomaen, siden alle stakene blir samlet på endestasjonen, og staken som skal brukes blir kun sendt avgårde ved å gå gjennom en startpinne ala de som brukes i alpint og langrenn, eller ved at en av de ansatte drog i en vaier for å løse den ut.

I starten var endestasjonen en god del simplere enn den man kan se idag. Rødmalt, ikke så alt for stor, og det gjaldt også motoren som drev dette. Det var heller ikke montert opp lys her, og tråkkemaskin var en drøm. I 1976 kom drømmen i oppfyllelse, og en liten Kässbohrer Pisten Bully 100 DR ble handlet inn, og i starten hadde den ikke skjær engang, dette ble ettermontert senere.

 

 

Starten på den første gullalderen

Sommeren og høsten ble det jobbet hardt, og til slutt sto en tidtakerbu klar rett over henget, ved siden av mast 4 idag, kjent som Viggobua, sammen med Rolfbu 1, som var startbua for slalåm. Denne står den dag i dag i høyde med mast 8 mot baksida langs tråkkaløypa. Med disse ble det lettere å arrangere diverse treff mesterskap og cuper. I 1977 ble det arrangert NNM i slalåm, og Svolvær Skiklubb arrangerte også et Nordkalottrenn i 1980. De som stod fram av det kullet var Torfinn Rolandsen, Thom Kirkhaug og Ørjan Berg Johansen. I 1981 ble det arrangert junior-NM i alpint sammen med Sortland. Sortland tok seg av utfor, og Svolvær tok seg av slalåm og storslalåm. Storslalåm ble kjørt fra den nye startbua som ble bygd i 1979, kalt Rolfbu 2 grunnet personen som sto bak det hele, Rolf Johansen. Denne bua sto i høyde med mast 12 der den er idag, men den sto opp mot toppen av Lille Kongstind litt over heisen. I dette junior-NMet sto de samme tre ungdommene fram blant rekkene som viste til gode resultater.

 I 1982 ble heisen forlenget med noen hundre meter, og der snumasta sto før står idag vinkelmasta, en finurlig innretning bare Reodor Felgen og Poma kunne satt sammen. Dette ble mast 11, og sammen med mast 12 og 14 ble heisen en del lengre, og dermed ble det åpnet opp for kjøring på flere sider av fjellet. Det ble også byttet endestasjon til en nyere og større, og med større motor. Dette er den samme endestasjonen som står idag. Det ble også satt opp en ekstra mast i henget, og denne masten er i dag mast 2A.

Dette gjorde Rolfbu 2 ubrukelig, siden den sto i rett linje fra heisen før den ble forlenget, og dermed kom heisen i veien for løypa. For å bøte på dette problemet ble Aldrikbua bygd, av Aldrik Steinmo. Denne sto litt lengre ned i fjellet, på høyde med mast 12, på en liten knaus rett ved siden av selve traséen.

I 1984 ble det handlet inn to nye tråkkemaskiner, en Pisten Bully PB 200D, og en Pisten Bully 270D, med litt større motor. For dem som husker så hadde 270Den et påbygg bakpå grunnet den større motoren.

Etter dette gikk det først sakte, så brått nedover med alpint i Svolvær. Snøfattige vintre hindret iblant sesongen fra å vare, og iblant fra å være i det hele tatt. Noen lyspunkter var der selvsagt, med Vegard Berg Johansen og Øyvind Marhaug. Vegard vant i 1988 15-årsklassen i slalåm, og fikk en femteplass i storslalåm i Kalottmesterskapet i 1988. Øyvind viste også til gode resultater, og dette hjalp mye på når Norge endelig vant mesterskapet.

 

På tampen av gullalderen og synkende interesse

Etter dette virket alt dødt, så kom, av alle personer, en jente. Grete Strøm. Hun hadde vist en stor interesse for sporten, og når det ble etablert skigymnas i Narvik var det jo klart hvor hun skulle. Gode snøforhold og dyktige trenere ga Grete en start for en karriere innen sporten. Og med tittelen Norgesmester tre ganger, Worldcup-poeng og 2.-plass i Europacupen ble det noe stort å fortelle de senere generasjoner. Etter 1998-1999-sesongen tok Grete farvel med sporten, iallefall som alpinist på heltid. Nå sto selvsagt utdannelse på programmet.

Men det var ikke bare snøfattige vintre som tok livet av den enorme entusiasmen som endte i Grete Strøm. Ettersom den eldre generasjonen med ildsjeler forsvant, forsvant også entusiasmen sakte men sikkert. Med entusiasmen borte døde også den første gullalderen i Kongstind, som Jens Holst refererte det som.

Men barneskitrekket gikk selvom stortrekket sto, og det var alltid folk i Kongstind. På starten av 2000-tallet tok Harald Rishatt over den daglige driften av Kongstind etter noen år der, og dette ble starten på den andre gullalder i Kongstind, som Jens Holst ville kalt det.

Den andre gullalderen

De fleste vintre på 2000-tallet var det snø, og sesongene var gode. Det var ikke det sportslige preget som 70- og 80-tallet hadde med blant andre Øyvind Marhaug og Grete Strøm, men mer et fritidsrettet engasjement. Uten spesifikk trening dro barn, unge, voksne og godt voksne folk opp i bakken for å ha det moro, og Kongstind gikk etterhvert framover, og vokste på alle måter.

I 2007 ble det handlet inn en «ny» trakkemaskin, en 1996-modell Pisten Bully 280DW. W står for winch, som da på norsk blir vinsj. Med denne kunne henget bli tråkket i full bredde uten å måtte kjøre rundt Kløfta for hver tur ned. Nå var det bare å ha noe å huke seg fast i, og vinsje seg opp igjen. Med dette forsvant 270Den, som hadde vært et problembarn de siste årene. Denne sto på Vorsetøya i en stund, og mange har nok sett den nede ved Bakehuset.

I 2008 var dugnadsgjengen i Bodø på dugnad, og plukket sammen et skianlegg. Dette anlegget hadde samme heis som Kongstind, og dermed var delene over alt. Men de hadde også noe helt nytt for Svolvær og Kongstind: Snøkanoner. Disse ble montert opp i mellom 2009 og 2011, og dermed var snøfattige vintre eliminert, så lenge minusgradene var der, så var Kongstind også der.

Med seg på turen over fant de en tråkkemaskin til, en Pisten Bully 200D, maken til den som sto hjemme. Den gamle 200Den ble kjørt over vannet, den sto på Stranda Stadion en god stund.
Vinteren 2011 ble det det storm, og ATVen som bakken hadde fikk seg en hard en av en bærebjekle. Og frontruta på 200Den røk. Disse sto begge inni garasjen som stormen rev. Bakken var åpen allerede dagen etter, men både utstyr og garasje var borte.

Høsten 2011 ble det montert opp ekstra snøkanoner i Kløfta, og et nytt billettsystem ble handlet inn. Tidligere ble billetter puttet i en billettholder på armen, men dette var upraktisk av flere årsaker, blant annet var det å trykke opp flere billettblokker kostbart, og sniking var langt fra umulig når de i bua måtte lese håndskrifta på en billett flere meter unna, for å sjekke dato.

Billettsystemet som ble handlet inn kom fra SkiData. To datamaskiner og en rotasjonsport besto dette systemet av; en datamaskin som sto for salg av billetter, og heiskort for dem som trengte dette, og en som sto for styring av rotasjonsporten, der alle gjennomganger vises.

I tillegg ble det hentet inn en Pisten Bully 300D Polar, en ekstra sterk tråkkemaskin, som også brukes på Antarktis. Med hele 430HK, det er gjerne fire ganger det en vanlig bil har, og 2000NM, som er rundt om 10 ganger mer enn en vanlig bil. Kraftige saker med andre ord.

Kongstind utvikler seg, og mulighetene er der, helt klart. Saken om vei har vært fram og tilbake i 20 år, og som historien om Lofast har det vært stopp og start konstant. Nå gjenstår det å håpe at veien ender som Lofast, fysisk asfalt lagt på bakken, klar til å brukes for generasjonene som kommer. Vi som har hjulpet til i bakken ser stadig at det kommer folk, både fra nær og fjern (i Påsken var det turister fra Oslo og Bergen her for eksempel, og jeg måtte ved et tilfelle snakke engelsk, tenk det!), og vi alle ser at isen er et problem som tilsvarer antallet kvadratmeter den er på.

Generasjoner med ildsjeler har kommet, og de har gått, og mye annet enn et stort takk fra miljøet og en stor del minner har de ikke fått. Men de har sagt fra seg sin rolle i Kongstind med et smil. Og de har utrettet mye.

Høsten 2012 har arbeidet med å planere deler av bakken og heistraseen gått sin gang, og Kongstind står klar til å ta imot deg og dine i sesonger framover!